Gode filmer appellerer til oss på mange nivåer. For utenom lyden og det visuelle, blir vi investert med tanker og følelser. Det er fantastisk følelse når man sitter der med gåsehud eller filmen får deg til å sulke. Filmene rører noe i oss.
Denne egenskapen gir oss muligheten for refleksjon og selvgransking. Vi kan sette oss inn i situasjoner og karakterenes ståsted. Hva ville vi gjort? Hva var det riktige? Hva er motivet? etc.
En artig observasjon jeg har gjort selv er hvordan min oppfatning og tolkning av mine gamle og kjære barnefilmer har endret seg når jeg ser dem igjen. Med årene ser man ting fra flere vinkler.
Her er noen klipp som viser litt av magien man kan få frem på lerretet:
Med tiden håper jeg vi som et aktivt livssynssamfunn kan få til en filmgruppe. Der vi månedlig tar for oss en film og deler tanker og ideer rundt denne filmen. Det handler ikke om å komme fram til noe konklusjon, men heller det å trene oss på å reflektere og se ulike sider. Spesielt for de yngre tror jeg dette er svært viktig, som vokser opp i en verden som fort kan virke meget polarisert.
